Følelser, langdistanseløp og korona

Oppdatert: 30. mai 2021

Jeg har aldri likt å løpe så veldig langt. Selv når jeg i min ungdom var i rimelig god form, og trente opp til 7 dager i uken, var det å løpe langt ikke noe jeg likte. Jeg var mer en som likte korte intervaller og høyt tempo. Det var nok derfor håndball og basketball ble mine idretter.

Når jeg etterhvert ble voksen, og jeg nærmet meg 40 fikk jeg igjen bekreftet at jeg ikke er en lang-distanseløper. Plutselig skulle «alle» jevnaldrende venner begynne med halv-maraton. De prøvde å motivere meg til å bli med. Jeg grøsset bare ved tanken. Aldri i livet. Jeg er ikke skapt for de lange distansene.

Sånn er det litt nå også. Når Korona først kom, kjente jeg adrenalinet sette inn. Jeg var klar for korte intervaller og høyt tempo. Min energi for eksempel på å tilegne meg nye digitale ferdigheter var i starten av pandemien ustoppelig, jeg heiv meg rundt, testa ut ulike plattformer, og utviklet ulike idéer for hvordan de kunne brukes. Jeg så masse muligheter og kjente på tonnevis med energi.


Men så viste det seg at Korona ikke var en 60 meter, det var mer som et maraton. Og jeg har virkelig blitt satt på prøve. Jeg er med på et maraton, om jeg vil eller ikke.





Etterhvert som distansen har blitt lengre og lengre, har jeg merket at energien, motet og håpet til tider har vært truet. Iveren og evnen til å se muligheter blir jevnlig byttet ut med en mer lunken holdning til hele greia. Følelsene svinger, og tar til tider stor plass i meg.


Når jeg kjenner jeg overmannes av lite konstruktive følelser, er det godt å ha noen gode verktøy for å endre følelsene slik at situasjonen blir mer utholdelig både for meg selv og de jeg omgås. Jeg har videre i dette innlegget lyst å dele med deg en "oppskrift" jeg følger når jeg jobber med å håndtere følelsene mine, slik at hverdagen blir mer bærekraftig.


"Oppskriften min" er inspirert av ulike fagpersoner, fra ulike fagfelt. Mye har jeg hentet fra Professor Marc Brackett som er grunnlegger og leder av Yale Center for Emotional Intelligence, psykolog Chris Germer som har utviklet et anerkjent treningsprogram for selvomsorg og ikke minst Dr. Brené Brown sin forskning på skam og helhjerta mennesker.



 

Steg 1: Å tillate seg selv og føle


Tro det eller ei, men dette er vanskeligere enn man skulle tro. Noen perioder er jeg flinkere til det enn andre. Og selv om jeg jobber med dette til daglig, er jeg langt i fra noen ekspert selv. Jeg, som alle andre, syns dette kan være utfordrende.


Helt siden vi 12. mars 2020 forlot vår vanlige hverdag, har det vært viktig for meg å holde motet oppe og tenke positivt. Dette fokuset har nok til tider tatt så stor plass, at jeg rett og slett ikke har tillatt meg selv å føle alt jeg føler. Og det er når jeg lager disse "reglene" for meg selv om hva jeg har lov til å føle, at jeg virkelig tappes for krefter.


Så når jeg kjenner at kreftene minker, er noe av det første jeg gjør å sette meg ned, og gi meg selv tillatelse til å føle alt jeg føler.


 

Steg 2: Å legge merke til, nyansere og gi følelsene navn


Ofte kan det være vanskelig å sette navn på følelsene, eller klare å nyansere dem.

Noen ganger tar en følelse så stor plass, at jeg knapt legger merke til at det faktisk er flere følelser involvert. Da er det godt å ta frem følelseshjulet. Her går jeg på jakt etter navn og nyanser, slik at jeg klarer å finne alle følelsene som er tilstede i situasjonen.



Følelseshjulet. Kilde ukjent.



Ja så hva føler jeg for tiden? Svaret på det er vel MYE og VARIERT.


Jeg kjenner på følelser jeg syns er gode å ha som

takknemlighet, mestring, glede, kjærlighet, mot, stolthet, nysgjerrighet, håp ...

Men jeg kjenner også på følelser som ikke er like komfortable, eller som jeg har lyst å vedkjenne meg. Dette kan være følelser som

redsel, utilstrekkelighet, bekymring, skuffelse, frustrasjon, trøtthet, rastløshet, trass ...


 

Steg 3: Å møte følelsene med raushet og anerkjennelse


Dette er ofte det vanskeligste steget å ta, og den store fella mange av oss går i er at vi begynner å sammenligne. Det vil si at vi begynner å sammenligne oss selv og våre følelser med andre.


Vi tenker at empati er noe det kun fins begrenset tilgang på. Og at det derfor er forbeholdt de som trenger det mest.


Hvem er vel vi til å kjenne på det vi kjenner på, når andre har det så mye verre?

Hvilken rett har egentlig jeg til å føle meg redd, trist, utilstrekkelig, rastløs, skuffet... Jeg som sitter trygt på et hjemmekontor. Jeg som fortsatt har en jobb. Jeg som bor i et stort hus. Jeg som har unger som leker godt sammen. Jeg som har en god relasjon med min mann. Jeg er jo blant de mest privilegerte. Jeg sitter jo på toppen av kransekaka.

Det er da det er viktig å minne seg selv på at empati ikke er noe det er begrenset tilgang på. Det er faktisk det motsatte. Jo mer vi bruker av det, jo mer blir det. Så det er lov å bruke empati, også på seg selv, eller på vennen, kollegaen eller naboen som kjenner seg rådvill, mindreverdig, alene eller avvist. Vi kan være rause med empatien vår, uansett hvor på kransekaka en sitter. Vi har alle lov til å føle på det vi føler på. Og jo rausere vi er, jo mer blir det. Det er en vinn-vinn situasjon. For deg selv og for de andre.


Og det er det som må til for at vi kan ta kontrollen. For at vi selv kan velge hvordan disse følelsene skal få virke i oss, hvor stor plass de skal få ta og hvordan vi skal regulere og leve med dem. Vi må vise samme raushet overfor oss selv, som vi viser andre. Vi må snakke med vennlig stemme til oss selv, og spør oss om hva vi trenger nå.


 


Steg 4: Gjør en bevisst endring


Det siste steget er å gjøre en bevisst endring. Når alle følelsene nå er kommet frem og du har både navngitt og nyansert dem, så legg merke til hvor stor plass de ulike følelsene tar i deg. Det er nemlig slik at oppmerksomheten vår er begrenset, og når vi er slitne, redde eller stressa, har vi en tendens til å legge merke til mer av det dårlige enn det gode.


Vi ser på glasset først og fremst som halvtomt i stedet for halvfullt. I stedet for å se muligheter, ser vi begrensninger. I stedet for å se mestring, ser vi fiasko. I stedet for å gi deg selv skryt for alt du faktisk har stått i det siste året, kommer skamfølelsen snikende for å fortelle deg at du ikke er god nok, du burde vært annerledes, du burde gjort mer, du er ikke god nok ...


Da er det viktig at vi hjelper oss selv med å velge mer konstruktive følelser vi ønsker skal være en del av vår oppmerksomhet. Det handler ikke om å fornekte seg selv noen følelser, men å velge hvor vi først og fremst ønsker å ha oppmerksomheten.


Så mens jeg deltar i den ufrivillige maratonen, som jeg ennå ikke vet hvor langt det er igjen av, har jeg altså en mulighet for å være med å gjøre situasjonen mer utholdelig.


Jeg kan ha oppmerksomheten min på hvor trøtt jeg er, at jeg ikke vet om jeg orker å stå distansen ut, at det er så mange som "jukser" eller enda verre så mange som takler dette så mye bedre enn meg selv. Men hva godt gjør det meg egentlig?


Disse følelsene skal få lov å være tilstede og skal ikke fortrenges, men jeg vil heller vende oppmerksomheten min på at jeg tross alt deltar i denne maratonen med alle andre, og jeg vet at når jeg blir trøtt er det noen rundt meg som vil ta i mot meg, stable meg på beina og hjelpe meg videre. Noen ganger ser mine "medløpere" at jeg trenger støtte før jeg ser det selv. Det kan være i form av en støttende hånd på ryggen, et smil i et fremmed ansikt eller et overskudd fra en som løper forbi. Andre ganger er det jeg selv som aktivt strekker en hånd ut og lar andre hjelpe meg.


Jeg kjenner på et fellesskap, en omsorg og en raushet som jeg aldri ville fått opplevd hvis dette bare var en 60 meter, så tross mitt vanskelige forhold til langdistanseløp, kan jeg til tider kjenne på både takknemlighet og stolthet over å få være en del av dette, og det gir meg troa på at jeg nok skal klare å komme i mål, jeg også...




Skrevet av Gunn Brigitte Danielsen; Prosessakademiet AS


For mer informasjon om oss, sjekk ut vår hjemmeside: Prosessakademiet og følg oss gjerne på sosiale media. Du finner oss på facebook, instagram og LinkedIn



Lyst å gjøre en øvelse for selv-refleksjon rundt følelser?


ta en titt på metode-siden til Prosessakademiet. Her finner du gratis øvelser for selv refleksjon.


Metoder



Tips til lytting:


For deg som ønsker mer refleksjon rundt temaet - lytt gjerne til UiS sin fagpodkast

Du og jeg og vi to. I podkasten reflekterer Inger Cecilie Rise (Addrise AS) og Gunn Brigitte Danielsen (Prosessakademiet) rundt ulike tema, begrep, verdier, følelser og kompetanser for folk som jobber profesjonelt med folk


Når verden blir snudd på hodet


Er det lov å bry seg om seg selv?


Følelser i fokus











207 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle