Å tro - selv når det er vanskelig

Tror du på julenissen? På tannfeen? På skjebnen? På politikere? På kunnskap? På konspriasjonsteorier?


Det er mye det går an å tro på og ikke tro på i livene våre. Noen tror de er bedre enn andre, mens andre tror ingen bryr seg om dem. Livet er mangfoldig, og hva vi tror og hvordan vi tror, vil alltid være avhengig av ulike faktorer som for eksempel alder, kunnskap og situasjon.


Men en ting jeg håper vi aldri slutter å tro på – er troen på mennesker!

Tro kan flytte fjell, heter det. Og det har jeg selv erfart noen ganger. Bare tenk på hvor mange ting du har fått til, fordi du selv eller noen rundt deg trodde på deg.





I jobben min med mennesker, er denne troen en av de viktigste grunnverdiene jeg har.

Troen på at mennesker kan få til noe, at vi kan endre oss, at vi kan lære nye ting, at vi kan utvikle oss, er slik jeg ser det en grunnstein i alt profesjonelt menneske-arbeid.

Uten denne troen, er det lite vi virkelig kan få til.

Mange ganger, kan den viktigste jobben vår som profesjonell være å gjøre troen synlig, slik at den kan smitte over på de vi er der for å hjelpe. Så også de kan begynne å tro.


Viljen til å tro på mennesket, er noe jeg alltid har hatt som en ledestjerne, men likevel møter jeg meg selv i døren mange ganger. For noen ganger mister jeg den andre av syne, og i stedet dukker det frem en diagnose, en karakteristikk, en forforståelse, en fordom ...


Når er det lett og når er det vanskelig å ha denne troen?


Gjennom erfaring og refleksjon over praksis, blir jeg til stadighet minnet på at det kan være lett å miste litt fotfeste. Å bli sugd inn i generaliseringer og fordommer. Å se enkeltmenneske krever at jeg hele tiden har et bevisst forhold til det og tar meg tid til å reflektere rundt ulike relasjoner jevnlig.


For det kan være både lett og vanskelig å tro på mennesker.


La meg fortelle deg om første gangen jeg gjorde erkjennelse om at jeg virkelig ikke var en god lærer for en bestemt elev. Hvor jeg rett og slett ikke hadde troa.





Historien om Nina


Tidlig i karrieren min som lærer, overtok jeg en 9. klasse halvveis uti skoleåret. Jeg fikk beskjed om at en av elevene i klassen var svært svak. Hun skulle ikke «plages» og hun hadde noen egne oppgavebøker hun kunne holde på med. Hun skulle ikke ha karakterer i noen fag, og hun var også en del ute av klasserommet for spesialundervisning. La oss kalle henne Nina.


Som den pliktoppfyllende, gode og omsorgsfulle læreren jeg var, gjorde jeg som jeg fikk beskjed om. Jeg «plagde» ikke Nina. Jeg var vennlig og snill. Og hver dag møtte jeg henne med et smil, sa det var kjekt å se henne, og så lot jeg henne være i fred helt frem til skoledagen var slutt. Da smilte jeg igjen til henne, og sa jeg gledet meg til å treffe henne og de andre elevene igjen i morgen.


Helt til en tidlig vårdag i 10. klasse.


I min iver etter å gjennomføre et spennende undervisningsopplegg jeg hadde utarbeidet om Frelsesarméen, kom jeg til skade å «plage» Nina med å si at jeg syns hun skulle bli med på opplegget. Hun var vel ikke så veldig begeistret over å bli forstyrret, men snill som hun var, så ble hun nå med.


I løpet av uken jobbet vi på ulike måter med å lære om Frelsesarméen og deres arbeid.

Jeg hadde lagt til rette for aktiv læring. Vi hadde suppestasjon, vaskestasjon og forkynninngstasjon. Soup, Soap and Salvation – de grunnleggende ordene Frelsesarméen var basert på. Vi inkluderte musikk og sang sanger som jeg forbandt med Frelsesarméen. Vi satte opp julegryte (i mars) og elevene fikk lage sitt eget «Krigsrop» som var medlemsbladet til Frelsesarmeén. Her fikk de skrive om ulikt arbeid som Frelsesarméen lokalt holdt på med, og klippet, limte, tegnet osv... (ja dette var før google hadde inntatt skolen)


Elevene jobbet iherdig, og på tvers av hvem de vanligvis hang med, fordi vi hele tiden gjorde så mye forskjellig, kom de liksom ikke på at det var skole og læring. Og at de pratet med folk de vanligvis ikke pratet med. Og Nina var med på opplegget. Jeg fikk faktisk snakket en del med henne i løpet av prosjektet. Det viste seg at hun likte godt å synge. Hun hadde en drøm om å begynne hos sanglærer en gang.


Sakte, men sikkert begynte Nina, den uken å bli et menneske for meg. Fra hun tidligere bare hadde vært en spesialelev, begynte hun nå å ta form som Nina. Og Nina, hun kunne lære viste det seg. Hun kunne utvikle seg. Hun kunne noe mer enn å bare sitte stille for seg selv.


Jeg ble flau over hvor lite jeg egentlig kjente henne. Hvor lite interessert jeg egentlig hadde vært i henne. Hvor usynlig hun hadde blitt for meg. Jeg hadde jo ikke prøvd ei gang.


Uken etter fikk jeg et veldig tydelig bevis på hvor dårlig lærer jeg faktisk hadde vært for Nina frem til denne uken. På min oppfordring gikk hun nemlig med på å ta en muntlig prøve i Frelsesarméen og fikk 4-. Dere skulle sett stjernene hun fikk i øynene, selv sleit jeg lenge med dårlig samvittighet.


Hun kunne jo lære! Hun kunne jo delta!

Hvordan kunne dette skje? Jeg som var så opptatt av mennesker. Jeg som så på meg selv som en som virkelig brydde seg om elevene. Hvordan kunne jeg ha la det gått et helt år uten å gjøre noe mer?


Fordi jeg hadde kjøpt historien jeg var blitt fortalt. Historien som hadde omgjort Nina til en spesialelev som måtte få være i fred. Jeg trodde jeg gjorde det riktige. Jeg ville henne vel. Likevel gjorde jeg ikke det.


Det gjorde vondt å gjøre denne erkjennelsen, men samtidig også godt. Det ble en vekker. Nina var på vei ut av mitt liv, grunnskolen var over for hennes del, men jeg har tatt henne med meg som en viktig påminnelse. En påminnelse om å huske og se alle mennesker som mennesker først og fremst. Og sjekke dette jevnlig gjennom refleksjon over praksis.





Jeg opplever at når jeg først og fremst klarer å se mennesket, blir det også enklere å tro på den enkelte. Det blir enklere å tro at ingenting er umulig, det er jo bare Nina, Thomas, Henrik, Renate jeg skal hjelpe ... Og når troen svekkes, tvinger jeg meg selv til å sjekke om jeg har mistet personen av synet, og blitt fanget av systemet, av kulturen, av forutinntatte sannheter og generaliseringer, av "normalen". For innenfor "normalen" kan det være lett å miste den andre av syne, miste troen, og generalisere den andre som for svak, for mye, for annerledes, for vanskelig ...


Verden liker å sortere, systematisere og plassere oss i båser. Det gjør det lettere å forstå.

Å sortere og generalisere, kan også kjennes godt for oss. Noen av de vi møter er vanskelige å forstå, de er annerledes og de er vanskelige å hjelpe.

Vi oppdager gjerne at måten vi pleier å gjøre jobben vår på, ikke fungerer denne gangen. Vi må altså tenke nytt. Vi må prøve noe nytt. Vi må kanskje til og med lære oss noe nytt. Og det kan være skummelt, selv for en erfaren lærer.


Derfor er det for mange av oss letter å tenke at utfordringen ligger bare hos den andre. Det er den som ikke kan. Den som ikke vil. Den som er for annerledes. Og så gir vi opp, kanskje til og med før vi i det hele tatt har prøvd. Og sannheten vi hadde gjort oss opp på forhånd om at dette ikke kom til å gå, blir en selvoppfyllende profeti.


Nina kunne gått ut av ungdomsskolen uten å ha opplevd at noen trodde på henne. HUn kunne ha fortsatt å tro på dette selv videre. Jeg hadde fortsatt å tro på at hun ikke kunne. Selv om hun kunne.

Kåre kan ikke gå på skolen. Han har angst.
Lise kan ikke få karakterer, hun er så svak, muligens lettere psykisk utviklingshemmet...
Marianne har ADHD så hun får bare surre rundt med sitt.
Markus har autisme så han bør skjermes fra de andre.
Vilde sliter litt psykisk, så hun skal vi ikke plage, men bare være glade hvis hun kommer. Mer enn det skal vi ikke kreve.

Slå et slag for troen

Så nå vil jeg slå et slag for troen. For vi trenger alle at noen tror på oss. Noen som tror at ting kan bli annerledes, som tror at endring kan skje. Som tror at ingenting er umulig, det krever kanskje bare litt lenger tid, litt flere folk, litt ny vinkling, litt mer tro...


I jobben vår møter vi ulike mennesker. Og med noen er det gjerne lett å ha denne troen, mens andre krever at vi jobber litt mer med. Mandatet vårt fra AS Norge er å tro på at det er mulig.


For hva gjør det med oss hvis ingen krever noe av oss? Forventer noe av oss? Når ingen tror på oss? Når det bare er opplest og vedtatt at du er sånn, situasjonen er sånn, virkeligheten er sånn, og vi godtar det og slutter å prøve. Jo da blir det som regel sånn.


Men det som så ut til å bli en trist historie, kunne kanskje blitt en solskinnshistorie, hvis vi bare hadde vært bevisste og beholdt troa. Det er noen som vinner i lotto hver uke, men de som ikke leverer inn kupong vinner aldri.


Hun kommer aldri til å få seg noen venner her. De er for ulike.
Han kan ikke være med her, han passer ikke inn.


Skrevet av Gunn Brigitte Danielsen; Prosessakademiet AS. Alle fakta i historien om Nina er endret og erstattet med sammenlignbar fakta, slik at hen får beholde sin anonymitet.

Uttalelsene om elevene har jeg alle hørt med egne ører.


For mer informasjon om Prosessakademiet, sjekk ut hjemmesiden: Prosessakademiet eller følg Prosessakademiet på Facebook, Instagram og LinkedIn


Her finner du faglig påfyll, læring og inspirasjon for deg som gjør en forskjell for andre


Lyst å reflektere mer rundt dette?

For deg som ønsker mer refleksjon rundt temaet - lytt gjerne til UiS sin fagpodkast

Du og jeg og vi to. I podkasten reflekterer Inger Cecilie Rise (Addrise AS) og Gunn Brigitte Danielsen (Prosessakademiet) rundt ulike tema, begrep, verdier, følelser og kompetanser for folk som jobber profesjonelt med folk


Lytt for eksempel til en av disse episodene:


Kunsten å tenke i sirkler


Makt


Inkludering

332 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle